Om historien

Foreningen ble stiftet på et møte i Oslo 13. desember 1925. Stadsveterinær (byveterinær) i Fredrikstad, Ivar H. Hvattum, ble valgt til formann blant de 15 fremmøtte veterinærene. Kjært barn har mange navn heter det, og hele tre navn som inneholdt veterinær og hygiene/hygienisk hadde foreningen, hvorav Veterinærhygienisk forening ble tildelt for 75 år siden og beholdt i vel 50 år frem til endringen til Forening for veterinær samfunnsmedisin.

I mellomkrigstiden da foreningen ble etablert, arbeidet veterinærene med bekjempelse av alvorlige husdyrsykdommer som storfebrucellose, storfetuberkulose, miltbrann, samt munn- og klauvsyke, med små ressurser. Det forvaltningsmessige grunnlaget for veterinærenes engasjement mot helsevesenet og folks helse var Sunnhetsloven fra 1860 som ledet til organisering av et helsevesen for å bedre befolkningens helse og hindre spredning av smittsomme sykdommer. Man hadde også Veterinærinstituttet som var etablert i 1891 av overlegen Ole Olsen Malm, og byveterinærer som siden 1892 hadde oppgavene å ivareta dyrehelse, kjøttkontroll, vann- og næringsmiddelhygiene i byene. Fra 1920 begynte veterinærer i distriktene å motta statlige lønnstilskudd, i form av en distriktsveterinærordning.

Fra 1930 ble det innført et generelt forbud mot import av dyr og dyreprodukter til landet (Importplakaten), som var en innstramming av restriksjonene fra 1800-tallet som gav anledning til å begrense import av dyr og -produkter fra områder med dårligere smittestatus. Norsk utdanning av veterinærer kom på plass med åpningen av Norges veterinærhøgskole i 1935 og har 90-årsjubileum i år. Med Lov om veterinærer fra 1948 ble beredskapen mot smittsomme sykdommer forbedret, og forebyggende helsearbeid begynte å få større betydning. I de påfølgende årene ble det også fart i arbeidet med bekjemping av zoonoser som salmonella, trikiner, ekinokokker og cysticerker.

Fra 1975 fikk norsk landbruk et stort oppsving gjennom betydelig satsing fra Stortinget (opptrappingsvedtaket). Dette kom også veterinærene til gode i form av mer arbeid og flere oppgaver for dyrlegene fra betalingsvillige bønder, samt utvidelser av Veterinærinstituttet og Veterinærhøgskolen innen overvåking, forskning og undervisning. På denne tiden kom også økt forståelse av dyrs smerteopplevelse og kognitive evner, samt økende interesse for sports- og familiedyr, som førte til at dyrevelferd etter hvert fikk større plass i veterinærarbeidet.

Etter innføring av Lov om samordnet næringsmiddelkontroll i 1978 ble alle norske kommuner del av en kommunal eller interkommunal næringsmiddelkontroll. Samtidig økte også behovet for veterinærer til kjøttkontroll. Næringsmiddel- og kjøttkontroll ble raskt store fagområder for veterinærene. I det første tiåret hadde sentralforvaltningen i Helsedirektoratet en liten fagstab, og styret i Veterinærhygienisk var avgjørende fagstøtte og fungerte som sentral høringsinstans. Veterinærhygienisk forening spilte sammen med Veterinærhøgskolens Institutt for næringsmiddelhygiene en viktig rolle som faglig forankring i kolleganettverket av hygieneveterinærer. Foreningen utgav fagbladet Forum i flere tiår fram til 2000.

Da Statens næringsmiddeltilsyn ble opprettet i 1988 som paraplyorganisasjon for de kommunale næringsmiddeltilsynene, mistet Veterinærhygienisk forening og Institutt for næringsmiddelhygiene etter hvert sin funksjon som bindeledd og mentorer for dem. Statens dyrehelsetilsyn ble opprettet i 1996 som forvaltningsorgan av sykdomsbekjempelse og dyrevern hos alle dyrearter og inkluderte apparatet av fylkes- og distriktsveterinærer.

På 1990-tallet var de internasjonale handelsavtalene store temaer i Norge. De veterinære områdene mat, dyrehelse, –velferd og grensevern var essensielle, og mange veterinærer bidro med sin faglige tyngde i det politiske landskapet før EØS-avtalen (1994), avtalen med Verdens handelsorganisasjon (WTO, 1995) og utvidet EØS-avtale (1998) ble vedtatt. Hovedresultatet var at det kvalitative importvernet gjennom Importplakaten er erstattet av et mer kvantitativt, tollbasert importvern. Husdyrnæringen tok i stor grad på seg å sikre trygg import av produksjonsdyr gjennom Animalia og KOORIMP, mens sport- og familiedyr fikk betydelig friere reisetøyler.

Oppmykningen av internasjonal handel med dyr og mat opplevdes av mange norske veterinærer som et stort sjansespill, ikke minst gitt de store problemene på mat- og dyrehelseområdene i Europa på 1980- og -90-tallet som BSE-skandalen, utbredt salmonellasmitte, dioksiner i dyrefôr, uregulert bruk av antibiotika til husdyr, samt et alvorlig utbrudd av munn- og klovsyke i 2001.

Imidlertid ble EUs håndtering av dyrehelse og mattrygghet forbedret etter 2000 gjennom en omfattende reform, der ansvaret for regelverk og tilsyn ble overført fra EUs direktorat for landbruk til direktoratet for helse og mattrygghet. Slik ble det større avstand mellom landbruksnæringen og dens tilsyn. I tillegg ble EFSA (European Food Safety Authority) opprettet for å utføre uavhengige risikovurderinger for EU-kommisjonen. Den omfattende matreformen i EU var en inspirasjon for den norske matreformen som ble iverksatt i 2004 med ny matlov for plantehelse, innsatsvarer, dyrehelse og mattrygghet, opprettelsen av Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) og ett statlig tilsyn for hele matkjeden fra jord og fjord til bord. Konklusjonen er at vi i Norge, til tross for åpnere grenser, så langt har klart oss uten de store utbruddene eller skandalene. Likevel kan det ikke være tvil om at risikoen for smittespredning øker ved utvidet tilgang til geografisk forflytning av biologisk materiale, enten vi snakker om mat, dyr eller mennesker.

Med opprettelsen av Mattilsynet – statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler i 2004, ble de tidligere statlige tilsynene på disse områdene assimilert, og de kommunale/-interkommunale næringsmiddeltilsynene med sine laboratorier borte. I motsetning til den nye organiseringen av dette tilsynet i EU, ble det i Norge lagt administrativt under Landbruksdepartementet som da skiftet navn til Landbruks- og matdepartementet. Mattilsynet ble, og er, arbeidsplass for svært mange veterinærer.

Antakelig som en konsekvens og naturlig harmonisering til bredden av veterinære oppgaver i dette nye, store tilsynet, begynte noen kollegaer å ta i bruk betegnelsen veterinær samfunnsmedisin. Det harmonerer også med det engelske begrepet Veterinary Public Health. Dessuten passer det inn sammen med andre fagfelt som fremhever sine samfunnsmessige sider, som samfunnsmedisinen og samfunnsøkonomien. I 2006 endret Veterinærhygienisk forening sitt navn til Forening for veterinær samfunnsmedisin.

Forening for veterinær samfunnsmedisin i dag

Forening for veterinær samfunnsmedisins formålsparagraf lyder slik: «FVS er en landsomfattende forening for veterinærer med interesse, engasjement og arbeidsfelt innen dyrehelse og dyrevelferd, mat- og drikkevannstrygghet, miljøfaktorer som innvirker på helsen, og andre samfunnsmedisinske områder hvor veterinærfaglig kompetanse blir benyttet.» Formålsparagrafen viser foreningens brede perspektiv. Foreningen ønsker å samle ulike fagområder hvor veterinærkompetanse blir benyttet i samfunnet, og synliggjøre styrken i vår faglige bakgrunn.

I all vesentlighet jobber veterinærer med oppgaver som er relatert til dyrehelse/-velferd og folkehelse. Her bidrar vi ved direkte å motvirke tilstander som kan utgjøre en helsefare for dyrene og befolkningen. Veterinærene er sentrale bidragsytere til, og komplementerer, samfunnsmedisinske aspekter på humansiden. Vi mener det er viktig med en faglig forening som ivaretar helkjedeperspektivet, der vår kunnskap fra jord og fjord til bord får oppmerksomhet og blir synliggjort. Kunnskap om dyrevelferd er viktig kunnskap som også er knyttet til vår oppfatning av helse og velferd i samfunnet generelt, og hvordan vi oppfatter oss selv. Svært mye av veterinærenes gjøremål kan sies å være veterinær samfunnsmedisin, enten man arbeider i Mattilsynet, i annet offentlig organ eller i privat virksomhet. Ved å inkludere det samfunnsmessige ansvar og myndighet, som alle veterinærene har, i veterinær samfunnsmedisin, er det få kollegaer som ikke bør kunne finne tilhørighet i denne foreningen. Forutsetningen for tilhørighet må vel være at man har interesse for det samfunnsmessige perspektivet i sitt arbeid. Derfor må veterinær samfunnsmedisin kunne kalles et perspektivfag og som favner bredt.

Veterinærer har en unik utdannelse med bred biologisk basiskunnskap som gjør oss skikket til å ivareta dette vide perspektivet. Kunnskaper og verdier som formidles gjennom utdannelsen, skal legge til rette for veterinærens spesielle ansvar for de oppgavene man forplikter seg til og tildeles gjennom autorisasjonen. Veterinærene er opplært i vitenskapelig tilnærming til å se sammenhenger, og kombinere kunnskap for å løse nye problemer. Vi mener det er viktig med en faglig forening som hjelper den enkelte veterinær til å ta vare på kunnskap og erfaringer, heve kompetansenivået, og bruke dette aktivt i samfunnet. Foreningen skal romme mangfoldet av veterinære samfunnsoppgaver, og det skal være vår styrke at vi favner vidt og kan tenke vidt i forhold til de samfunnsoppgavene vi er satt til å forvalte.

En viss felleskultur er bygget i foreningen - i stor grad gjennom høstkursene. Foreningen har noen strategiske mål og konkrete forventinger til hvordan vi skal jobbe til beste for våre medlemmer. Konkret dreier det seg blant annet om å arbeide for veterinær kompetanse i alle ledd i Mattilsynet og i andre relevante organisasjoner. Vi skal delta aktivt i samfunnsdebatten og i interne diskusjoner i Veterinærforeningen om hvilke oppgaver veterinærer bør ta på seg, og bidra til å øke engasjementet innen veterinær samfunnsmedisin som fagfelt.